Et annet nettverk
Et passasjerfly melder posisjonen sin over ADS-B, og alle antenner i nærheten hører det. Et seilfly tier som regel. En transponder med ADS-B koster tusenvis av euro, veier noe og trekker strøm fra et batteri som skal holde en hel dag i termikk, og den er bare påbudt i deler av luftrommet. Seilflygere flyr derfor med FLARM: en liten boks som omtrent én gang i sekundet sender ut posisjon og retning, slik at to seilfly som sirkler i samme termikk, ser hverandre og ikke kolliderer.
De samme meldingene fanges opp av Open Glider Network, et nettverk av bakkemottakere som frivillige setter opp, mest på seilflyplasser. Det er et annet nettverk enn vårt, og ingen av posisjonene derfra teller med i noe tall om vårt eget. Dataene er åpne under ODbL-lisensen, og map.flights tegner dem i laget Seilfly og GA. De mater også laget Små flyplasser, der en prikk ved en plass forteller at noen fløy derfra i dag.
Seilflyging er en helgesport, og dataene viser det med en gang. Lørdag 3. oktober kom mer enn elleve tusen seilflyturer fra 641 plasser gjennom OGN. Mandag 5. oktober var det litt over tusen.
Hver enhet har en oppføring i OGN-registeret der eieren selv velger om noen får vise den, og om registreringen får vises. Er sporing slått av, er flyet ikke på kartet vårt i det hele tatt. Er identitet ikke tillatt, er det bare en anonym markør med en merkelapp som skifter hver dag, og et fly som mangler i registeret, behandler vi på samme måte: å ikke stå oppført er ikke samtykke. Etter 24 timer forsvinner OGN-posisjoner fra kartet, fra flysidene og fra API-et vårt.
Vi tenkte på ekko også. OGN-mottakere videresender også ADS-B, så i starten fyltes seilflylaget med kopier av passasjerfly som kartet allerede tegner. 9. september var 564 av lagets 731 mål over Europa slike kopier. I dag dukker et fly som vår ADS-B hører, ikke opp i seilflylaget i det hele tatt.
Hvit glassfiber
Så sent som i begynnelsen av oktober tegnet 3D-visningen et seilfly som et vanlig småfly: propell i nesen, stag under vingen, fast understell. Et ekte seilfly ser helt annerledes ut. Skroget smalner av bak cockpiten nesten til en stang, vingene er femten til atten meter lange og tynne som en planke, de fleste har T-hale, og under sitter ett eneste hjul.
Nå har det sin egen form. Ut fra fritt lisensierte tegninger og bilder av begge sider bygde vi ASK 21, seilflyet som flyr oftest i OGN-dataene, den eldre ASK 13 av tre, stålrør og duk, ensetrene LS4 og Discus, og to motorseilfly som kan ta av på egen hånd, SF 25 Falke og Super Dimona. Typen henter vi fra OGN-registeret, eller fra typekoden ved ADS-B; et seilfly vi bare vet er et seilfly, får en generisk toseter med atten meters spennvidde.
Alle er hvite, og det er ikke latskap. Moderne seilfly bygges av glassfiber og harpiks som mykner i sterk sol. Et mørkt skrog ville blitt glovarmt på en flyplass om sommeren, et hvitt blir ikke det. Bare vingetippene og nesen har gjerne litt farge.
På bakken står ikke et seilfly rett. Det kan ikke balansere på ett hjul, så det hviler på tippen av den ene vingen. Det gjør vårt også: vinkelen regner vi ut fra formen på hver type, så en ASK 21 heller ni grader og en ASK 13 elleve. Hvilken vinge det hviler på, ligger fast for hvert fly, så det ikke bytter side hver gang du ser på det igjen.
Ved starten løper en hjelper ved siden av og holder vingen vannrett til seilflyet har fått nok fart. Modellen vår retter seg opp like jevnt under startrullingen. Falke og Dimona har to hjul og står rett, slik de ekte gjør.
Tauet
De fleste seilfly kommer seg i lufta bak et slepefly. Det trekker dem i et tau på noen titalls meter opp til fire til seks hundre meter, der seilflygeren kobler ut. I dataene er dette likevel to fly, to prikker uten noe imellom. Tauet må vi legge til selv.
Et slep kjenner vi igjen på hvordan de to flyr: et seilfly og et motorfly tett etter hverandre, med samme kurs og samme fart, og begge stiger. Mellom dem spenner vi et tau med ekte lengde, og vi tegner begge flyene i samme øyeblikk, så tauet aldri ender i løse lufta.
Et tau er ingen stang. Mens slepeflyet trekker, er det stramt og nesten rett. Når seilflyet tar igjen slepeflyet, blir det slakt, henger ned og bølger, akkurat som i virkeligheten, der det er et øyeblikk seilflygere frykter, fordi et slakt tau kan rykke seg stramt. Etter utkoblingen faller den løse enden med ringen ned under slepeflyet, som drar den med seg en stund, og så forsvinner tauet på én gang, uten å blekne.
Samtidig krenger flyene. I en sving legger begge seg over slik farten og svinghastigheten krever, og seilflyet bak slepeflyet krenger et øyeblikk senere, når tauet drar det inn i svingen. På slep holder krengningene seg moderate. Alene i termikken legger et seilfly seg mye mer over, forbi førti grader, og sirkler.
Med et seilfly fra OGN er det vanskeligere å vise, fordi posisjonen bare kommer med noen sekunders mellomrom. Sirklingen synes likevel; vi må bare sette den sammen av glissere punkter.
Vi tenkte også på når vi ikke skal tegne et tau. To seilfly som sirkler tett sammen i samme termikk, er ikke et slep. Det er heller ikke to motorfly i formasjon, langt mindre seilfly som står side om side på gresset før start. Og når et seilfly starter med vinsj, finnes det ikke noe fly nummer to i dataene, og dermed heller ikke noe tau.
Etter landing
En seilflyger lander, skyver flyet inn i hangaren og vil om kvelden se hvordan turen gikk. Derfor har hver seilflytur fra OGN en egen side på map.flights. Den åpnes fra flyplassens loggbok, fra seilflyet på kartet eller fra en lenke pilotene sender hverandre.
Siden viser sporet på kartet og i 3D over pilotens egen flyplass, med et forheng ned til bakken farget etter hvor fort seilflyet steg, og i starten også med sporet til slepeflyet, når det også er med i dataene. Den ser hvordan seilflyet kom seg i lufta: bak slepefly, med vinsj eller for egen motor. Hver termikk har et nummer, gjennomsnittlig stigning, høydegevinst og antall runder, og ut fra hvordan vinden drev termikken, regner vi ut hvor det blåste fra i ulike høyder, og hvor kraftig. Glidningene mellom termikkene viser hvilket glidetall seilflyet faktisk oppnådde.
Under det står hva som gikk bra og hva som kunne gått bedre, hver linje med et tall og med hvor sikre vi er, og hvorfor. Der flere seilfly var oppe, viser siden også hvordan lufta bar for dem, alltid anonymt. Og etter 24 timer forsvinner den, sammen med OGN-posisjonene.
Etter utkoblingen forsvinner ikke tauet vårt bare. Den løse enden med ringen blafrer fortsatt bak slepeflyet en stund, slik den gjør over en ekte flyplass.