Antenner på andres tak

En boks på balkongen

Hvert passasjerfly forteller to ganger i sekundet hvor det er, hvor høyt og hvor fort det flyr, i tillegg til callsign og en kode som bare hører til akkurat denne maskinen. Signalet heter ADS-B, det sendes på 1090 MHz, og siden 2020 må passasjerfly i Europa og USA ha det. Det er ikke kryptert, og ingen trenger tillatelse for å lytte. En mottaker på størrelse med en minnepinne og en antenne på balkongen fanger det opp.

Hva den hører, avgjøres av jordens krumning. Radiobølger går i rette linjer, så et fly i marsjhøyde ti kilometer over bakken er synlig på omtrent fire hundre kilometers avstand, mens et fly som sirkler rett over en flyplass, forsvinner bak horisonten etter noen titalls. En ås, en boligblokk eller en pipe skjærer et stykke ut av utsikten, og derfor er rekkevidden til en stasjon aldri en sirkel, men en skjev form.

Derfor står map.flights på folk som har en slik boks hjemme og sender dataene til oss også. Den som bygger sin første stasjon, har verken skjerm eller tastatur for hånden: man skriver kortet, kobler til boksen og skanner en QR-kode med telefonen. Stasjonen setter opp sitt eget Wi-Fi, eieren trykker inn antenneposisjonen på et kart og ser i løpet av sekunder hva den fanger, også uten konto.

Når noe ikke stemmer, sier stasjonen fra selv: svak strømforsyning, en mottaker som et annet program allerede har lagt beslag på. Profilen er offentlig, men uten adresse. Det eneste som går ut, er en grov kartrute og landet.

Over natten

Fram til begynnelsen av september vokste nettverket med noen få stasjoner om dagen. Mellom 6. og 7. september hoppet antallet så fra 66 til 111.

28. september var det 170 stasjoner i 24 land på seks kontinenter. En typisk stasjon hører fly ut til rundt 370 kilometer, altså nesten så langt som jordens krumning tillater.

I USA lytter noen stasjoner også på en annen frekvens. Småfly som flyr lavt der, kan melde posisjonen sin på 978 MHz i stedet for 1090, og den som legger til en mottaker nummer to, ser på profilen hvor mange av dem den har fanget. Dem teller vi for seg, for en null på profilen må bety at vi så etter og ikke fant noe, ikke at vi aldri så etter.

Flere mottakere enn topplisten viser

Den som krysser av for map.flights i adsb.im, begynner å sende data med en gang, og mange kommer aldri så langt som til å registrere stasjonen. Slike mottakere har verken navn eller profil og står ikke på topplisten. Kvelden 28. september var 239 av dem tilkoblet på et gitt tidspunkt, mens 147 registrerte stasjoner var tilkoblet på samme måte i samme øyeblikk.

Mange stasjoner mater flere nettverk samtidig, og det har vi ingenting imot. Dataene tilhører den som fanger dem, og én antenne kan hjelpe så mange kart som eieren vil.

En vanlig stasjon bidrar med noen hundre tusen posisjoner om dagen, den travleste med nesten ni millioner. I byte er det beskjedent: som regel noen titalls megabyte om dagen, litt over en gigabyte for de travleste stasjonene i tett luftrom.

Også en anonym mottaker får plass på nettverkskartet hvis den er med på å beregne posisjonen til fly som selv tier. Den tegnes i en blekere farge, bare med nøyaktighet på en rute på 25 kilometer, og vi gir den verken rekkevidde eller poengsum, for vi har aldri målt dem.

En rekord som ikke var det

I september nådde én stasjon ved Praha plutselig 822 kilometer. Den hadde ikke fått en bedre antenne. Den hadde hørt et fly som ble utsatt for jamming av satellittnavigasjonen, og flyet sendte ut en posisjon langt inne over Ukraina.

Men flyet avslørte seg selv: det signaliserte at det ikke selv stolte på posisjonen. Siden da teller ikke en posisjon som flyet selv ikke stoler på, med i rekkevidden til stasjonen. I antallet fly stasjonen har hørt, teller hver eneste posisjon fortsatt. Hørt flyet hadde den virkelig, det var bare avstanden som ikke var ekte.

Over halvparten av posisjonene fra vårt eget nettverk sendes av folk vi ikke engang kjenner navnet på.